Sagnet forteller at det var to jutuler som ei natt stod på hver sin side av Vuttudalen og krangla. Vuttudalsjutulen stod på en knaus oppom Vuttudalen, og Strandajutulen stod på toppen av Gransletto ovenfor Selmoen. Begge var veldig sinna og svor eder og forbannelser på hverandre. Til slutt mista Strandajutulen besinnelsen, tok av seg håssobandet, la en diger stein, og dro til med et kjempekast. Men i det samme han slapp taket skled han, og steinen suste av gårde og traff lia bak Vuttudalen. Steinen gikk i to, den ene delen landet i Bortigarden, og den andre landet oppom Jåstu. (Begge disse steinene er i dag blitt offer for moderne jordbruk.) Da Vuttudalsjutulen så hva Strandajutulen gjorde tok også han av seg håssobandet og slengte i vei en stor stein. Strandajutulen ble truffet og sprengt i filler.

Etter at Vuttudalsjutulen hadde tilintetgjort Strandajutulen, ble han stående vel og lenge for å beundre sitt verk, blid og fornøyd. Men en ting glemte han, nemmelig sola. Det led nå så langt på morgenen at sola rant. I det samme ble Vuttudalsjutulen forsteinet og ble til den toppen vi i dag kaller Vuttudalsmannen.

Steinen som Vuttudalsjutulen brukte til å tilintetgjøre Strandajutulen med ligger den dag i dag på toppen av Gransletto. Den ligger så langt utpå kanten at det er mulig å rugle på den. Det har forresten falt av et stykke av denne steinen, så det var kraft i kastet til Vuttudalsjutulen også.

Opprinnelig var det sannsynligvis noen gjetere som fant på dette sagnet. De brukte flammaband til å feste strømpene sine med. Når de hadde god tid tok de av seg disse flammabanda eller håssobanda, og kasta stein med dem.

 
Håssobandsteinen var kjentmannspost i regi av idrettslagene i Snillfjord. Teksten her er henter derifra og er skrevet av Idar og Dagfrid.