Om bjørnejakt i Snillfjord

Arnt Vormdal i Råbygda har i samvær med Olav Klungervik i Klungervika nedtegnet det han har å fortelle om bjørnjakt i Snillfjord i gamle dager.

Nedtegnet i desember1973 fortalt av Olav Klungervik som er født 1909.

Olav Klungervik har hørt beretningene flere ganger fortalt av far sin —Per Klungervik, som var født 1856.

Bestefaren — som også het Per, skjøt i alt 20 bjørn og den yngre Per var som unggutt med på noe av jaktturene.

Den eldre Per var opprinnelig fra Dalem, men flyttet derfra til Klungervik samme året som sønnen ble født og tok som skikken var den gang navn Klungervik fra da av.

Bjørnen i Breivikkammen

Ingebrigt Villvangen kom en dag til Klungervik og fortalte at bjørnen hadde vært fram og gjort skade på buskapen hans. Per Klungervik —som hadde ei svær bjørnerifle fulgte med Ingebrigt med en gang. Den yngre Per — som den gang var i 11—12 årsalderen fikk også være med. Han tok med ei fuglerifle.

I Breivikkammen fikk de se ei binne med to unger på sprang oppetter lia. Faren mente guttungen var for ung til å skyte så han hevet bjørnerifla og sendte et skudd etter binna som straks stupte overende. De hadde hund med, og nå ropte skytteren "hut" til den, et signal hunden var vant ned.

Karene som hadde gitt seg med for å jage bjørnen, hørte smellet. men en gjetergutt som også hadde fulgt med, syntes han hørte at skytteren ropte etter mer krutt. Dagen før —mens han gikk og gjette hadde han blitt ordentlig skremt av en bjørn med to unger og nå ble han redd for at jegerne hadde skutt bom ettersom det ble ropt etter mer krutt.

"Hvordan skal det gå med oss nå, Mikal?" sa han til en av karene i flokken (Mikal Aa var bror til kona hans Per Klungervik). Dagen før hadde gutten hatt gevær med, men tatt flukten uten å skyte da han fikk øye på bjørnene.

Da Per, sønnen og hunden nådde dit opp hvor binna hadde stupt i bakken, viste det seg at det fremdeles var liv i den. Den lå på en forhøyning i terrenget, men med ett reiste den seg på to ferdig til angrep.

Etter at Per hadde sendt første skuddet etter binna, hadde han lånt fuglerifla av sønnen for å skyte en av ungene også. Men han hadde ombestemt seg, da var så pene der de tumlet avsted oppetter fjellsida.

Nå sprang Per fram, satte rifleløpet under venstre forben på binna, og trakk av. Og denne gangen stupte den i bakken for godt.

Da storbjørnen ikke ville snu seg

En høst mens Per ennå bodde på Dalem, fikk de vite at fem bjørner hadde tatt seg over øst for Raberget i retning mot Vuttudalen. Per og broren Ingebrigt reiste da innover til Skorild. De visste at Amund Skorild hadde bjørnrifle og de ville gjerne ha flere med når det var så mange som fem bjørner om å gjøre. Dagen etter dro de tre karene avsted, og fant snart spor etter bjørnene. Dette var sist i oktober da en når som helst kunne vente at bjørnene ville gå i hi for vinteren. Sporene gikk i retning mot Sandvikfjellet, men snart viste det seg at en av bjørnene hadde skilt lag med de øvrige og gått i retning av Kokksteinen. De fire som fremdeles holdt følge hadde fortsatt mot Aunfjellet- og karene valgte å følge etter dit.

Frampå en fjellhammer ut mot fjorden, viste det seg at sporene førte like inn i ei hole i berget. Inngangen var heller trang, men hola innenfor viste seg siden være ganske romslig. Etter sporene å dømme reknet karene med at ett av dyra måtte være en rusk av en hannbjørn, de reknet også med at den kunne finne på å gå til angrep. Riktig nok hadde de en stor kraftig bjørnhund med som holdt vakt ved holeåpningen, men de fant det likevel tryggest å få stengt utgangen forsvarlig til de fikk bestemt hvordan de skulle gripe saken fatt.

En av karene gikk ut på fjellbrona ovenfor Aune og ropte at noen matte komme oppover med ei øks. Han ble hørt av gamle Johannes som straks etterfulgte oppfordringen. Da han omsider kom opp til karene og fikk høre hvordan situasjonen lå an ble han alvorlig, men ytret kjekt at for hans del var det ikke så farlig han var så gammel han, det fikk gå som det ville med ham.

Han hadde ikke før sagt det. før bjørnene inne i hola satte i gang et forferdelig leven. Johannes kastet øksa fra seg, og la vettskremt på sprang snareste veien ned til dalbotnen igjen. De andre fikk det travelt med å hogge bjørkestranger og stenge for holeåpningen. Per mente det ville være lurt å prøve å ta storbjørnen samme kvelden, tre karer med munnladningsrifler kunne bli i minste laget i et basketak med alle fire på en gang. De andre var enige i dette.

Amund lyste inn i hola med en spikfakkel mens Per stod klar med rifla. Nærmest holeåpningen stod de tre minste bjørnene klumpet sammen og myste, mens storbamsen stod med bakenden til lengre inne. Urørlig... Per hadde ikke lyst til å skyte på den slik den nå stod vendt, han grep derfor fakkelen, kravlet nærmere, og stakk fakkelen bort til svansen på den. Og nå snudde stor-bjørnen seg. I det samme smalt det, Amund hadde tatt rifla, og løsnet skudd nettopp som bamsen løftet ene labben over øynene — som ville den skygge for lys-skinnet fra fakkelen. Kula trengte gjennom labben inn i hodet og storbjørnen sank livløs sammen.

Neste dag lempet karene vekk bjørkestrangene de hadde tettet holeåpningen med kvelden i forveien, men inne i hola var det fremdeles for mørkt til at de kunne se skikkelig, så de tente fakkelen på nytt. Og mens Amund holdt den flammende fakkelen, skjøt Per en etter en av de tre bjørnene som var igjen inne i hola. To av dem døde momentant, mens den tredje bare ble såret og krabbet i skjul bak en steinblokk, hvor den verken kunne sees, eller rammes av skudd. Litt usikre på hvordan det kunne gå, ble karene enige om å krype lengre inn i hola. Per først, med rifla skuddklar, og Amund bakerst med fakkelen. Når skuddet smalt, skulle Amund dra Per baklengs ut igjen.

Forsiktig nærmet de to karene seg steinblokken og den sårede bjørnen, fullstendig klar over faren de befant seg i. Kommet nær nok løftet Per rifla over blokken og fyrte av — uten å se bjørnen, og uten å vite om han traff. Nå gjaldt det bare om å kare seg ut av hola i en fart, og ut bar det med dem, det forteste de hadde lært. Per sa etterpå at han kjente seg som en agnpose under den nervepirrende tilbaketrekningen.

Hunden — som hadde holdt vakt i holeåpningen, ble nå sendt inn i hola, og snart viste det seg at skuddet hadde vært en fulltreffer.

De fire bjørneskrottene ble slept ned til Aunbugen, og derfra rodd utover fjorden. En ble båret iland på Skorild, de tre andre ble fraktet videre til Kirksæterøra.

Denne jakt-turen ble nevnt i avisene, og derfor kjent vidt omkring. Det kom også en utsending fra kongen til Dalem i anledning begivenheten. Per var ikke heime den dagen. men kona hans —lngeborg Dalem, hentet fram ei bjørneskinke som hun ba mannen ta med tilbake til kongen.

Da engelskmennene var med

Ryktene om bjørnejakten i Snilltjord ble også kjent blant noen engelskmenn som drev hjortjakt på Hitra. Lederen for jaktlaget het Buxton. og var lord. Han hadde med seg bl.a. både en prest og en lege. (Hitraboka bind 1, side 378 står det å lese om" — den kjente sportsmann og storviltjeger E. N. Buxton".) En kan trolig gå ut fra at dette er en og samme mann.

En morgon kom de og hilste på Per —som da hadde flyttet fra Dalem til Klungervika. En kar fra Gudbrandsdalen fungerte som tolk. Dette var et av de siste årene det var noe videre med bjørn i Snillfjord.

De ville ha Per med for å vise hvor det var noen mulighet for å treffe på bjørn. Per ble budt 20 daler pr. dag for å være med.

Det ble fortalt at det var sett bjørn i Berdalstraktene nylig, så de rodde over dit. Følget gikk opp Berdalslia, og da de var kommet opp til øverste brona, fikk Per øye på en bjørn, lorden ble også oppmerksom på den. Lorden som hadde en dobbeltløpet rifle og var en meget god skytter, fyrte av begge skuddene med en gang. De så at bjørnen stupte og rullet utfor den bratte lia som var tettvokst med krattskog. Tross iherdig leiting ble ikke bjørnen funet den kvelden, men tre mann ble sendt avgårde for å ro til Hitra med telegram til England om at en bjørn var skutt.

Dagen etter ble folk i Berdal mobilisert for å være ned på leitinga etter bjørnen, og som belønning skulle den om fant bjørnen få den nette sum av 10 daler. Per — som hadde dagpenger, falt utenfor denne ordningen, men han ga seg med på leitinga, han også. Skredderen Johan Åamo, som var en god kjenning av Per, slo følge med ham. Etter en stund fant de noen tarmer som de skjønte krev seg fra bjørnen, og dette kunne ikke bety annet enn at len måtte befinne seg et sted i ærheten. Men noen Berdalinger holdt også på å nærme seg, og for å skremme dem vekk, fant de på at skredderen skulle løyse på broka og sette seg ned. Johan Aamo så gjorde. og Berdalingene strøk forbi. ikke lenge etter var bjørnen funnet, og Aamo fikk utbetalt belønningen på 10 daler.

Deretter ble tre nye menn sendt avsted for å ro til Hitra med telegram til England, denne gangen for å melde fra om at bjørnen var funnet. Lord Buxton var ikke bare en alminnelig høyvokst kar, han var rik også. Det ble vitset med at inntektene hans tilsvarte i daler for hver gang klokka tikket.

I Vuttudalen

De var ikke før ferdige med jakta i Berdalstraktene før det gikk nyss om at det også var skutt bjørn i Vuttudalen.

Per Klungervik og lorden med følge dro straks avgårde. Et stykke nordenfor Vuttudalssætrene — der det kaltes Jallhaugen, la Per og lorden på post. Bjørnen kom den veien de hadde ventet det, og lorden felte den med et eneste skudd

Engelskmannen som ble sendt heim

Det gikk ikke så lang tid før fikk høre om nok en bjørn som det var sett spor etter, denne gangen på Berknubben i Volden i Ytre Snillf]ord. I lordens følge denne gangen både den eldre og den yngre Per Klungervik med.

De overnattet på Volla- sætra. Men en unggutt fra England som var med og unge Per, dro ut på jakt på egen hånd tidlig om morgenen mens de andre lå og sov. Bare engelskm annen hadde gevær med.

Da de kom til Berknubben fikk de se bjørnen, den stod og .åt på en tue, omlag 60 meter unna Engelskmannen ga seg febrilsk til å sikte på frihand,- men skalv slik på hendene i iveren, at Per fant det fornuftigst å gripe inn. Han hogg til om geværløpet, og ba engelskmannen om enten å legge seg ned, eller la ham overta skytevåpnet. Engelsk-mannen ville ikke høre på det øret, noe slikt ville gå på Englands ære løs, mente han. Han la seg likevel ned, siktet, og trakk av. Men bom ble det, bjørnen satte skremt avgårde, og de to ungdommene vendte slukøret tilbake til sætra.

Der hadde ingen stått opp ennå, men lorden våknet, og forlangte full forklaring på hvor de to hadde vært. Han hadde nok sine mistanker, lorden, og da Per hadde avlagt full tilståelse, ble han så rasende og fortvilet at han rev skjorten sin i filler, bannet og svor. Siden beordret han oppsatt to skiver, og kommanderte de to ungdommene til avfyre tre skudd mot hver sin skive. Per — som skulle først i ilden, rammet blinken med hvert skudd, mens den engelske unggutten såvidt fikk et streifskudd på sin skive. Lorden forstod da at Per hadde fortalt ham sannheten om den mislykte jaktturen, så da de kom tilbake til sætra, fikk tre av mennene der ordre om å ro til Hitra med den engelske gutten, og derfra få ham sendt tilbake til England.

Dette var siste gang lord Buxton var med på bjørnjakt i Snillfjord. men han vendte flere ganger tilbake for å jakte på ryper.

Som en påskjønnelse — og takk for god hjelp, ville lorden forære Per Klungervik et moderne skytevåpen, da han mente at en munnladningsrifle måtte være altfor tung å gå på jakt med, — og et års tid senere kom den lovede rifla, sendt direkte fra Amerika. Per syntes imidlertid han var blitt for gammel som jeger etter hvert, og overlot den flotte gaven til sønnen. Det var en 12 mm Remington, og med denne rifla ble siste bjørnen i Snillfjord felt, det var i Kamskaret på Villvangen.

Det året Pergutten fylte 5 år, var han med faren på sætra om sommeren. En dag mens faren tok middagsluren, kom naboen — Fredrik Klungervik, på besøk. Han kunne fortelle at en bjørn hadde slått ihjel likeste kua hans, som tilmed hadde gått kalvediger.

Per Klungervik stod straks opp, hektet på seg den ladde bjørnrifla, og ga seg med.

Da de kom fram til åstedet for ugjerningen, hadde barmsen nylig revet opp kua, og var i ferd med å sette kalven tillivs. Fra kort hold fikk bjørnen ei kule i skrotten, og tumlet død om.

Storbjørnen i Dørefjellet

Tolv år gammel var Per med far sin på Klungervik- sætra for å hjelpe til med slåttonnarbeidet der. En dag dro de avsted for å se etter bjørn, væpnet med hver sin rifle. Per den eldre med munnladningen, og gutten med fuglerifla si. Oppunder Dørafjellet fikk de se merker etter bjørn, og slo seg ned på post ved stien, hvor de ble værende hele natta. I grålysningen kom en ualminelig stor rusk av bjørn labbende oppetter stien, og faren var ikke sen om å fyre løs mot den. Men han traff ikke godt nok, bjørnen fikk fart på seg og bykset forbi dem videre oppetter stien.

Far og sønn fulgte vaktsomt etter, og oppdaget snart bjørnen igjen. Den hadde satt seg ned ved en stein, og slo og slo med labbene i marka foran seg.

Per ladde rifla på ny, men mente at sønnen burde få en sjanse denne gangen. Tolv-årige Per kjente seg trygg med faren i nærheten, så han kløv straks opp på steinen, stakk riflemunningen bort til øret på bjørnen, og trakk av.

Mens faren flådde og parterte bjørneskrotten, tok Per den lange turen tilbygds for å hente hjelp til å frakte alt kjøttet. I Breivika lånte han båt og rodde til Villvangen, der flere mann sa seg villige til å følge med. Da de et par —tre timer senere nådde fram til Dørafjellet hvor bjørnen var felt, fant de faren til Per sovende, godt inntullet i bjørnfellen. De var mange nok — viste det seg, til at de med hver sin passelige bør klarte å frakte bjørnekjøttet til bygds i denne ene vendingen. Fra Breivika ble så både kjøtt og feil rodd til Klungervika.

Siste bjørnen på Villvangen

En av kyrne til Ingebrigt Villvangen var blitt funnet ihjeislått av bjørn og Per Klungervik fikk bud om at han måtte komme med bjørnerifla. Den yngre Per ville også være med, han hadde Remington-rifia som lord Buxton hadde sendt dem.

Det ble bestemt at skytterne skulle postere i Kamskaret, og at karene fra Villvangen skulle prøve å jage bjørnen. i den retningen.

Pergutten, som ennå ikke hadde felt bjørn på egen hånd, hadde god lyst til å få prøve seg på denne. Gamle Per hadde imidlertid ikke noen tro på dette moderne våpenet fra Amerika, og svarte sønnen at bjørnerifla skulle brukes først.

Da så bamsen omsider dukket opp var det gamle Per som fyrte av første skuddet. Men bjørnen sprang like fort, og unge Per var ikke sen om å følge opp med et nytt skudd, og nå stupte dyret i bakken truffet midt i bogen. Det ble spekulert litt på om gammelkaren hadde skutt bom denne gangen, men snart viste det seg at han nok hadde truffet bjørnen, men for langt bak. Kula til den amerikanske rifla var slik at den hadde sprengvirkning ved anslaget, og således var mere effektiv enn gamle Per ville ha trodd. Bjørnen som ble felt i Kam-skaret var den siste på strekningen Klungervik—Villvangen, og såvidt en kjenner til også den siste i Snillfjord.

Da bjørnen fikk ekstraarbeide

En dag kom det bud til Per Klungervik fra Slørdal om at en hest var slått i hjel av bjørn der. Dette var etter at Snildalingen hadde sluttet med bjørnejakt. Sammen med broren — Ingebrigt Dalem. rodde så Per innover fjorden til Slørdal. Hunden var også med i båten.

Gabriel Slørdal fulgte karene dit hestekadaveret lå. og for å stelle til litt ekstra bryderi for bjørnen. fant karene på å dra hesten ut i ei storrtjønn i nærheten.

Så la de seg spent på post for å vente på at storeteren skulle vende tilbake til "matfatet" igjen.

Utpå natta kom den ruslende i ro og. mak. stanset opp ei stund, den labbet opp i lia ovenfor, fant der ei nedluggu (vindfall). slo av en del kvist. og dro treet ut i tjønna.

Deretter gikk den forsiktig utover på stammen tok tak om hestekadaveret-og bar det tillands. Men der ventet Per-og idet han løftet rifla i stilling sa han - henvendt til bjørnen: "Nå har du gjort ditt...Så får jeg gjøre mitt".

Og dermed smalt det. Men det var ingen skikkelig smell og bjørnen var bare såvidt såret. I noen nervepirrende sekunder mens Per ilsomt prøvde å gjøre i stand en ny ladning kom det for ham at den han nyss hadde fyrt av måtte ha ligget vel lenge i løpet. Brått gikk bjørnen til angrep. Krutt og stry var kommet på plass, men kula lå bare like innenfor riflemunningen, men Per tenkte han fikk skyte likevel. I samme øyeblikk kjøt hunden fram,- hoppet i været og bet seg fast i nakken på bjørnen. Da tok bjørnen flukten, men Per —som nå hadde fått kula på plass turde ikke skyte av redsel for å treffe hunden. Bjørn og hund forsvant i skogen, og karene fulgte etter i blodsporet. Det bar innover i Remmadalen, der hadde bamsen svømt over et vatn og hunden var heller ikke å se.

Litt senere fant karene den på andre sida av vatnet og tok den i band. Nå gikk det fort videre i retning mot Berg, lukt mot et bratt stup hvor bjørnen ble tvunget til å stanse. Igjen smalt bjørnrifla og bamsen tumlet utfor.

Bare kort tid etter mistet Gabriel Slørdal to hester til på samme måten, og også den bjørnen ble felt av Per, med hjelp av en slektning som het Simen Dalem.